Dølahesten, en trofast kamerat i arbeid og fritid!
Tekst: Runa Bjone
Foto: Runa Bjone og Lena Reinertsen
Dølahesten er den største av våre nasjonale raser. I likhet med fjordhesten og nordlandshest/lyngshesten ble den fra gammelt av brukt i jord- og skogbruksarbeid, til skysskjøring, kløving og ridning. Med andre ord, en allsidig type.
Historisk sett er dølen en nokså ung rase. Små, hardføre hester ble avlet fram på gårdene gjennom århundrene. Og på museenes samling av gamle hestesko og seletøy ser vi at hestene virkelig var mye mindre før!
Men hæren krevde større hester, og i 1854 ble svenske Johan Lindequist ansatt som statsagronom. Fra da av ble det fart i sakene. Den første offentlige hesteutstillingen ble holdt på Lillehammer i 1857, og andre landsdeler fulgte snart etter.
Staten leide fjellhamninger i Heimdalen og Sikkilsdalen, og lot de aller beste hingstene gå der. Hopper som var premiert på utstilling hadde gratis adgang til fjellhamningene i fem år.
Opprinnelig var altså dølahesten en forholdsvis liten og lett gårds- og skysshest. Så kom utviklingen av tungt landbruksmaskineri mot begynnelsen av 1900-tallet, og da ønsket mange en større, grovere hest. Andre var uenige, og det ble strid om dette, inntil man endte omtrent på den typen vi har i dag. Og i forhold til andre kaldblodshester, som for eksempel ardenner eller jyde, er dølen slett ikke særlig tung…
Den norske kaldblodstraveren er av samme opphav som dølahesten, men har lenge hatt separat stambok og er etter hvert blitt en egen rase. Man sier ofte ”de tre norske rasene”, men vi har fire! Det snakkes gjerne om ”tungdøl” og ”lettdøl”. De korrekte navnene er dølahest og norsk kaldblodstraver. De to rasene har også forskjellige regler når det gjelder registrering/sertifisering og premiering på utstilling.
dølahesten er vakker og velproporsjonert, og den skal ha gode, ledige bevegelser. Det er vanlig med mye man og hovskjegg. Mange har avtegn, men det er ikke ønskelig at de er for store. Hingster med bles som går utover øynene blir ikke premiert. Fargene varierer, fra det vanligste svart og brunt, til borket, gult (isabell), rødt og såkalt ”blå”, altså avblekbar skimmel.
De fleste dølahester er stødige, vennlige og blide av vesen, men går ikke av vegen for en frisk galopp. Den egner seg godt som et dyr hele familien kan ha glede av. Med samme hest kan mor kjøre vogn, far frakte veden ut fra skogen, sønnen ri tur og datteren delta på dressurstevne i rideklubben!
Visste du at det arrangeres NM for døl hvert år? Der konkurreres det i dressurridning, presisjonskjøring, samt grenene brukskjøring og bruksridning. De siste årene har om lag 50 ekvipasjer vært med. For å kunne delta, kreves det at hesten er registrert som døl og har pass.
Også i skogskjøring, pløying og brukshest-tevlinger er dølen en god kandidat.
Mange dølahester har i år etter år trofast gått i rideskole, og er som regel ettertraktet på grunn av sin godlynthet og samarbeidsvilje.
Ennå finnes det enkelte som bruker hest i skogen og til jordbruk, og rasen har bevart sin gode arbeidsvilje og styrke. De av oss som har fått oppleve en dyktig arbeidshest i bruk, glemmer det neppe…
Vil du lese mer? Gå inn på nettsiden til Landslaget for dølahest: www.dolehesten.no, der finner du mer informasjon.